glembart - did you forget?

What'chaaa doiiing.

Jeg har begynt på en novelle nå(egentlig for lenge siden), og jeg er ikke ferdig, men ja. Interessert? 
Dette er et førsteutkast, og er kanskje ca. halvparten. Gi meg tilbakemelding, hva skal jeg forandre,hva var helt ok.
Den har ikke noe navn, da, ettersom jeg ikke er så glad i titler.

Den vevre kroppen skalv i armene hans, han kunne høre den hivende pusten. Hun var som en skadd fugleunge, forlatt og livredd og han var som en rovfugl, sirklende rundt henne, lokket henne til seg der de satt stuet sammen i regnet. Håret hennes var pistrete, det var umulig å skjelne fargen på det, det var umulig å skjelne fargen på henne. Hun var bare en masse av grått, alt var grått. Og kulde. De satt der, de to og kjente nummenheten, kjente likegyldigheten senke seg over kroppen, over sinnet. De så ikke lenger noen mening med noe, det var bare regn.
Regn, regn og atter regn.
Er det sånn, tenkte han matt, er det sånn det føles å være fortapt?

~

Det hadde ikke alltid vært sånn. Om han tenkte seg nøye om, så nøye at det gjorde vondt og minnene om duften av grønt gress og salt sjø slo over ham, da kunne han ikke skjønne hvordan det var blitt sånn. Hvordan han hadde mistet alt. Unntatt henne.

Hvordan de hadde møttes? Han var ikke helt sikker. Han kunne i hvert fall ikke huske det, kanskje han ikke hadde lagt så stor vekt på det der og da, for tross alt, hvordan kunne han vite at hun ville bli en del livet hans, fremtiden hans, en del av ham?
Han trodde det var en sommerdag, kanskje ved sjøen. Når han lukket øynene og presset det kalde ansiktet mot halsen hennes, kunne han kjenne en svak lukt av sjø og en sval bris gjennom håret. Ja, det var nok ved sjøen.
Hun pleide å se ut som om hun hørte til ved sjøen. Rødbrunt hår og blå øyne. Et skøyeraktig blikk og utilslørt, barnslig glede når hun lekte i vannet.
En gang hadde han fortalt at hun så ut som sjønymfe, kanskje en havfrue, når hun kom opp av vannet. Hun hadde ledd da og strøket det våte håret unna ansiktet sitt og kastet seg ned på den varme sanden. Han hadde ledd, han òg. Det var så lett å le med henne.
Det hadde i hvert fall vært det. Hun hadde vært så fargerik, så lysende. Som en sol. Det var det hun var. Hans egen private, lille sol. Med sin klingende latter som hørtes ut som suset av bølger.
Hun lo ikke lenger nå.

det er først nå jeg har oppdaget hvor godt jeg egentlig liker der og hvor mye jeg kommer til å savne dere om noen måneder og jeg tror det blir veldig trist og skummelt og tøft og da mener jeg ikke tøft som i kult men tøft som i vanskelig å begynne på videregående og jeg har egentlig ikke lyst åh kan vi ikke bare være som dette for alltid fryst i samme klassetrinn sammen alle sammen fordi dere gjør meg så glade og jeg er så glad i dere og du ja du du er skikkelig fin er du klar over det du er altfor konservativ for meg eller kanskje det er jeg som er for rar for deg men kanskje det hadde vært bra en orginal kombinasjon så å si ja kanskje det hadde ikke det vært fint vel jeg er jo ikke din type i det hele tatt så jeg har ikke noe håp og jeg tror ikke egentlig at jeg liker deg er bare litt betatt kanskje men fin det er du uten tvil og riktig så sjarmerende og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre for tida fordi alt er bare surr og jeg er litt trist og litt glad men mest av alt bare likegyldig og i morgen er det ball jeg vet ikke helt om jeg skal bruke sort eller blå kjole kanskje jeg skal bruke den blå blå er jo en ordentlig ballfarge men jeg tror kanskje den sorte kjolen er litt fin men jeg vet ikke helt jeg finner det vel ut i morgen oi jeg fryser skikkelig nå jeg burde sikkert legge meg under dyna med Victoriapus fordi hun er myk og varm og jeg hater å sove alene æsj det er så trist og jeg har syke drømmer om mennesker som eksploderer i blod og stjernestøv og det er skikkelig ekkelt samtidig som det er fint fordi støvet er sølvglitrende og vakkert og alt jeg tenker på nå er hei du vi burde være gladere og være sammen hvorfor kan vi ikke bare ha det fint sammen og glede oss til våren sammen fordi da kan vi ligge sammen på gresset med armene om hverandre halvveis sovende mens vi snakker lavt og jeg kan fikle med håret ditt og du vil hviske at du elsker meg og jeg vil hviske det samme og så vil vi ikke tenke mer på det bare blåse såpebobler og kanskje leke i vannet fordi kjærlighet egentlig ikke er så sinnsykt viktig det viktigste er bare at den er der jeg skulle ønske det var sånn men det kan aldri bli det og det har aldri vært det og jeg kjenner deg jo ikke egentlig men du er bare så fin det er alt jeg legger merke til for tida hvem som er fine og hvem som ikke er det og jeg blir kanskje litt betatt av ganske mange men det er vel ikke egentlig betatt jeg er bare glad fordi folk faktisk bryr seg eller det ihvertfall virker som det og det er ganske godt jeg liker den varme følelsen jeg får i magen når folk sier at de er glad i meg og selv om jeg kanskje lyver ganske ofte når jeg svarer det samme men det er jo ikke egentlig å lyve for jeg er jo glad i dere bare ikke alle like mye og noen ikke i det hele tatt men jeg er litt for fintfølende selv til å bare si nei deg liker jeg gå vekk jeg er ikke glad i deg og åh vil du ikke bli min.

I highly doubt 2011 will be any better than 2010, but fireworks are always pretty.

(omfg, omfg, fucka lugg men ja).

Jeg synes dette ble litt kult. 

Disse bildene tok jeg når jeg trodde ingen så meg(men de gjorde de, jeg var den eneste som tok bilder med blitz, tror jeg), samtidig som jeg ble revet med av musikkene og alle rundt meg. I bunn og grunn er de skikkelig dårlige,  men det får nå gå!

Hizaki. ~

Masashi! ~

Vel... Man ser litt av Kamijo, Teru, Masashi og Hizaki. 8D

Hizakiii.

.... Håret til duden foran meg og Kamijo. 8D

Hizaki. Igjen. Om noen skulle lure, jeg sto rett foran plassen til Hizaki.

Håret igjen, og Kamijo. Jeg holdt ham i hånda. Det var kult.

Trommestikken til Yuki, Stina fikk den.
... Og DET minner meg på at jeg aldri sendte henne bildene... Øh.

Det er sånn omtrent det jeg ønsker meg, ja.

FAIL BLOGG.NO FAIL. 
Jeg får ikke lastet opp resten av bildene, fml.